Av Magnar Forbord  

Skadelige klimagassutslipp ble for alvor satt på dagsorden da FNs klimakonvensjon ble vedtatt under Rio-konferansen i 1992. Andre viktige hendelser var Kyotoprotokollen i 1997 og Paris-avtalen av 2015.

Særlig den siste har ført til mer forpliktende utslippspolitikk i land og sektorer. Stortingsmeldingen om jordbruk (2016-2017) sier at jordbruket skal bidra til å oppfylle Norges klimamål. Ett av tiltakene som ble varslet i meldingen var etableringen av et effektivt system for klimarådgivning på gårdsnivå «for å bidra til at kunnskap om klimatiltak blir satt ut i praksis så raskt som mulig.» (s. 79).

I prosjektet «Climplement» finansiert av Forskningsrådet studerer vi nettopp dette. Vi kan fastslå at jordbruksorganisasjonene i Norge etter 2016 har arbeidet aktivt for å realisere jordbrukets bidrag, bl.a. prosjektet Klimasmart landbruk.

Sentrale tiltak har vært klimakalkulatoren, et verktøy for beregning av klimagassutslipp og muligheter for reduksjoner på den enkelte gård, og «klimakursing» av jordbruksrådgivere. 100 rådgivere har deltatt på etterutdanningskurs i regi av NMBU.

Det er også et nært samspill mellom jordbruksorganisasjonene og regjeringen, manifestert i intensjonsavtalen om reduserte klimagassutslipp og økt opptak av karbon fra jordbruket, signert i 2019. Avtalen forutsetter at utslippene fra jordbruket skal reduseres med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter gjennom perioden 2021-2030. Dette tilsvarer om lag 10 prosent reduksjon i forhold til nivået før perioden.

Mesteparten av reduksjonen skal tas i primærproduksjonen og kan også inkludere jordbruksrelaterte reduksjoner i utslipp fra arealer, transport og bygninger, samt lagring av karbon i jord. Regjeringens bidrag omfatter arbeid for å redusere matsvinn og sikre et matforbruk i tråd med kostholdsrådene.

I 2021 arrangerte prosjektet et seminar for rådgivere tilknyttet Norsk Landbruksrådgiving der erfaringer fra klimarådgivingen ble formidlet og diskutert. I tillegg intervjuet vi en del av rådgiverne og andre personer engasjert i klimaarbeid rettet mot bønder på kommune- og fylkesnivå.

Rådgivernes erfaringer så langt tyder på at de mest interesserte bøndene deltar i rådgivning om klima. Dette kan typisk være heltidsbønder med relativt store gårder, ofte med høy utdanning.

Flertallet av bøndene synes så langt å være noe reserverte med hensyn til å motta råd om klimagassutslipp og planer for egen gård. En årsak kan være at bønder i den første kategorien er bedre informert om temaet klima og opplever at de har mer å hente gjennom tiltak på egen gård.

Bønder i den andre kategorien har gjerne mindre tid, anledning eller motivasjon til å sette seg inn i temaet klimagassutslipp og det å oppsøke rådgivning.

Et moment som nevnes av flere av rådgiverne, er at temaet klima er kommet for å bli og kan til og med bli forsterket i åra framover. Klimaendringene skaper utfordringer for jordbruket selv, så langt noe mer i andre land (f.eks. tørke i Nord-Italia sommeren 2022), men tilsvarende situasjon kan også oppstå i Norge.

Det er derfor viktig at norske bønder bidrar sitt til reduksjoner i klimagassutslippene.

En annen sak er at regjeringen i den nevnte intensjonsavtalen forutsetter at jordbruket gjør sin del av jobben, hvis ikke «vil regjeringen ta initiativ til at nødvendige tiltak kommer på plass» (Meld. St. 41 (2016-2017) s. 81). Bønder som starter tidlig med å tilpasse produksjonen til lavere utslipp, vil ha et forsprang hvis et slikt regime skulle bli innført.

Ut fra den klimarådgivningen som så langt er blitt utført, kan vi peke på noen forhold som gjør at slik rådgivning blir vellykket. For det første er det viktig at det lages en helhetlig plan med konkrete tiltak. Ethvert klimatiltak må på en eller annen måte knyttes til drifta og kan omfatte arealer, planteproduksjon, maskiner, bygninger og i mange tilfeller husdyr.

I ikke så rent få tilfeller vil en oppdage at det er sammenfallende mål mellom klima og agronomi. Rapporten fra den tekniske arbeidsgruppa i forkant av intensjonsavtalen i 2019 gir en oversikt over en rekke konkrete tiltak, som nedfelt spredning av husdyrgjødsel til riktig tid, tidligere høsting av grovfôr som gir bedre fôrkvalitet, drenering av dårlig drenert jord, kalking av sur jord, og fangvekster (lagrer karbon).

Andre muligheter er innblanding av biokull i jord, biogassproduksjon fra husdyrgjødsel og bruk av ikke-fossilt drivstoff i jordbruksmaskiner.

Bøndene oppfatter det som mye mer motiverende hvis klimatiltakene er konkrete og gir gevinst snarere enn tap. Helst bør effekten av tiltaket også være målbart. Her gjenstår det så langt en del. Dette skyldes at jordbruket i stor grad dreier seg om bruk av biologiske ressurser hvor utslippene er krevende å få målt nøyaktig.

For å sikre bedre data trengs ytterligere forskning, mer nøyaktige registreringer på den enkelte gård (f.eks. av jordtilstand og grovfôravling) og at disse dataene settes i sammenheng og legges inn i klimakalkulatoren.

Ellers fremhever rådgiverne betydningen av tilskuddet til klimarådgivning. Selv om tilskuddet er lite, er det et insitament som kan gjøre en forskjell mht. om en bonde oppsøker klimarådgivning eller ikke.

Denne artikkelen ble publisert i Nationen 10.08.2020